Når kjærlighet trenger grenser – trygghet i hesteassistrert terapi

Hesteassistert terapi er et flott og meningsfullt verktøy. Men det innebærer også et ansvar. Her kommer noen tanker om hvor viktig det er å anerkjenne sikkerhet, både hva angår det fysiske, men også sikkerhet i at etikken ivaretas mest mulig for både menneske og hest.

Grenser gir trygghet

Det snakkes mye om mykhet, tilstedeværelse og kjærlighet i arbeid med hest. Mindre snakkes det om grenser. Likevel er det nettopp tydelige rammer som skaper trygghet – for både mennesker og dyr.

I hesteassistert terapi møter jeg ofte en indre konflikt: ønsket om å være varm, mild og ubegrenset omsorgsfull – samtidig som situasjoner kan bli utrygge hvis grenser ikke settes tydelig nok.

Hester e flokkdyr som søker klarhet. Utydelighet skaper stress, ikke frihet og struktur. Fordi nettopp struktur gir frihet. Når ingen tar ledelse, må må hesten selv forsøke å forstå,- og løse situasjonen. Det kan føre til invaderende eller uforutsigbar atferd.

For meg handler god hesteassistert terapi ikke om velge mellom såkalt strenghet og mykhet. Det handler om en regulert tydelighet. Og det er omsorg, som igjen gir trygghet.

En grens esom er satt tidlig, rolig og konsekvent er ikke straff. Det er omsorg. Det inviterer til gjensidig respekt. Og det er dyrevelferd.

-Og det er en viktig læring også for mennesket i møte med hesten.

Når rammene er trygge, kan både menneske og hest være avslappet. Det er først da relasjon, kontakt, tillit og utvikling kan skje.