Hva får hesten ut av møtet?

09.11.2026

Hva får hesten ut av møtet?

Av Ulrikke Lindal, vernepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid og daglig leder i Terapiponni

Et barn har gledet seg til å møte ponnien. Vi står ved gjerdet og ser inn til flokken. Ponnien løfter hodet et øyeblikk, så fortsetter den å spise. Det er fort gjort å tenke at nå må vi hente den. Barnet har jo kommet for å være sammen med hesten. Levere på forventningene.

 Men hva om vi blir stående litt? Kanskje kommer ponnien bort etter hvert. Kanskje blir den der den er. Det høres ut som en liten avgjørelse, men akkurat der ligger mye av det jeg tenker på når vi snakker om hestens plass i terapiarbeidet. Hvor mye av det vi har planlagt, er vi villige til å gi slipp på for å ta hensyn til den?

Jeg er opptatt av hva et møte med en hest kan bety for et menneske. Det er en stor del av grunnen til at jeg startet Terapiponni. Gjennom arbeidet mitt i psykisk helsevern har jeg sett hvor mye det kan bety å få tid til å bli trygg på noen, og å kunne være sammen før man har ord for det som er vanskelig. Når jeg inviterer en hest inn i et slikt møte, blir jeg også sittende med et spørsmål om mitt eget ansvar. Hvordan kan jeg legge til rette for at hesten får noe godt ut av å være med?

Det gode kan være ganske hverdagslig. En ponni kan få undersøke en ny person i fred, snuse på jakka og gå tilbake til flokken. En annen kan bli stående og vende halsen til for å bli klødd litt til. For meg ligger mye av verdien i at hesten får følge sin egen nysgjerrighet og påvirke det som skjer videre. Samtidig må jeg tåle at jeg kan ta feil om hva jeg ser. At en hest blir stående mens vi stryker den, kan bety flere ting. Jeg kan stoppe opp, gi den litt plass og se hva den gjør da. Oppsøker den kontakten igjen? Blir den stående der den er, eller går den tilbake til de andre? Jeg får litt mer å gå etter når hesten har rom til å vise en preferanse.

Det er lettest å gi hesten et valg når vi har god tid og ingen venter på noe bestemt. Prøven kommer når et barn har gledet seg hele uka, eller når jeg selv har sett for meg at akkurat denne aktiviteten skal bli et fint øyeblikk. Da kan jeg bli så opptatt av at møtet skal lykkes at jeg overser det hesten forsøker å fortelle med kroppen. Kanskje vender den seg bort hver gang hånden nærmer seg. Kanskje har den vært mer urolig enn vanlig allerede før vi begynte. Da er det mitt ansvar å ta en pause eller endre opplegget. Barnet kan godt få være skuffet. Jeg kan anerkjenne det og samtidig la ponnien bli hos flokken. Begge deler hører til omsorgen i det møtet.

Det hesten har med seg inn i en time, begynner lenge før noen kommer på besøk. Har den fått hvile ordentlig? Har den hatt tid til å bevege seg fritt, spise grovfôr og være sammen med de andre hestene? Hvor mye har vi bedt om av den den siste tiden? En økt som ser rolig ut fra utsiden, forteller lite om hvordan resten av dagen har vært. På Ullandhaug er livet med flokken en stor del av det jeg ønsker å verne om. Jeg liker å se hestene gå i sitt eget tempo og holde på med sitt. Den tiden har verdi for dem i seg selv.

Jeg kommer stadig tilbake til ponnien ved gjerdet. Jeg liker tanken på at vi kan bli stående der sammen med barnet og følge med en stund. Kanskje får vi øye på hvem ponnien velger å spise ved siden av, eller hvordan den andre hesten flytter seg så det blir plass. Kanskje kommer ponnien bort, snuser på en jakke og går igjen. Jeg håper barnet får kjenne at det var fint å få være der likevel. Og jeg håper ponnien får erfare at den kan være nysgjerrig på oss, komme nær og gå tilbake til sitt når den vil.

Share