Hva merker hesten før vi sier et ord?

Jeg leste noen linjer i en bok om at hester kan «lese hjertene våre». Jeg ble sittende med den formuleringen en stund. For hva er det egentlig hesten merker når jeg kommer mot den? Kanskje begynner det med noe så enkelt som hvor fort jeg går, hvor nær jeg stiller meg, eller om hånda mi allerede er på vei fram før hesten har fått snu seg mot meg.
Jeg kan oppriktig ville hesten vel og likevel komme litt for fort på. Det kjenner jeg igjen hos meg selv. Jeg går inn med en tanke om hva vi skal gjøre, og plutselig er jeg et par skritt foran det som faktisk skjer mellom oss. Da kan det være nok å stoppe opp. Jeg får med meg at hesten har vendt hodet bort, eller at den står og følger med på noe annet. Og jeg får anledning til å la det bety noe for hva jeg gjør videre.
Når ponnien får ta det siste steget
I Terapiponni kan et helt møte begynne med at et barn har veldig lyst til å klappe en ponni. Hånda er på vei fram, og jeg kan spørre om vi skal vente litt og se hva ponnien gjør. Kanskje den strekker fram mulen. Kanskje den blir stående akkurat der den står. Da kan vi bli stående litt vi også.
Det er lett å tenke at den fine avslutningen på en slik historie er at ponnien kommer bort. Jeg blir også glad når den gjør det. Men jeg synes det er minst like interessant hva som kan skje når den blir stående. Barnet kan få øye på at ponnien trenger litt mer plass, og oppleve at det selv kan gi den det. Et barn som er usikkert, kan samtidig få erfare at det går an å være med på møtet fra akkurat den avstanden som kjennes god i dag. Det er plass til begge.
Hva gjør vi med det hesten viser oss?
Jeg blir rørt av hvor tålmodige hester kan være med oss. Det gjør det ekstra viktig å følge med, også når de står stille og lar oss holde på. En ponni kan bli stående mens et barn klapper, og samtidig flytte hodet litt unna hånda. Da kan vi ta en pause og se hva som skjer. Det gir oss tid til å legge merke til om ponnien selv søker kontakt igjen, eller om den trenger å få være i fred.
Det er her jeg synes tanken om å «lese hjertene våre» blir konkret. Jeg kan kjenne på all verdens velvilje, men for hesten får den først en praktisk betydning når den påvirker det jeg gjør. Når jeg senker hånda. Når jeg gir litt mer plass. Når jeg lar planen min vente fordi jeg fikk med meg noe jeg ellers ville gått glipp av.
Neste gang jeg går ut til hestene, har jeg lyst til å stille meg selv et litt annet spørsmål. Jeg begynte med å lure på hva hesten merker ved meg før jeg sier et ord. Nå lurer jeg like mye på hva jeg selv rekker å legge merke til, hvis jeg venter litt før jeg ber om noe.
