Hvorfor kan hest ha en betydning i psykisk helsearbeid?

Psykisk helse skapes ikke bare på et kontor. Stadig mer forskning peker på betydningen av relasjoner, hverdagsliv, natur og meningsfulle aktiviteter. Helse er noe som skapes der mennesker lever livene sine.

Det er også noe av grunnen til at vi driver Terapiponni.

For hos oss handler det sjelden om å "fikse" noen.

Det handler om å få være.

Fra «Hva er galt med deg?» til «Hva er viktig for deg?»

Moderne psykisk helsearbeid har beveget seg fra å spørre «Hva er galt med deg?» til «Hva er viktig for deg?». Recovery handler om håp, deltakelse og muligheten til å leve et meningsfullt liv, også når livet har vært vanskelig.

Det er store ord.

Men ofte viser det seg i små øyeblikk.

Jeg husker et barn som kom til oss. Han hadde levd med mer enn det et barn burde bære. Mange voksne hadde kommet og gått. Mange hadde lovet, forsøkt, sviktet. Når man har opplevd det lenge nok, begynner man å slutte å tro på at mennesker er til å stole på.

Vi sto sammen i paddocken. Ikke fordi barnet hadde lyst, egentlig. Bare fordi det var det som sto på planen den dagen.

Det var lite ord.

Men hesten var opptatt med sitt. Rolig. Nysgjerrig. Den søkte mot barnet. Lot seg strigle. Lot seg leie. Sjekket stadig inn.

Og jeg husker at barnet plutselig sa, helt lavt:

«Det er litt rart … for hvis den stoler på deg, så kan kanskje jeg gjøre det også.»

Jeg svarte ikke med en gang.

For det var liksom ikke noe å legge til.

Der, midt mellom møkkatrillebår, vinterjakker og en litt bustete ponni, var det noe viktig som skjedde.

Ikke fordi noen hadde sagt de riktige ordene.

Ikke fordi noen hadde «behandlet» noe.

Men fordi et barn som nesten hadde gitt opp mennesker, fikk låne hestens tillit en liten stund.

Og kanskje var det nok.

Kanskje er det sånn håp ser ut iblant.

Helse skapes i levende miljøer

På gården er det ikke bare hestene som betyr noe.

Det er luktene, lydene, været, latteren fra noen som møkker i lag, eller stillheten når vi bare står og ser på at hestene spiser høy.

Stallen er ikke et behandlingsrom.

Det er et levende sted.

Et sted hvor mennesker får være mer enn det de strever med.

Relasjon før prestasjon

Du trenger ikke kunne noe om hest.

Du trenger ikke være modig.

Du trenger ikke være flink.

Noen kommer for å kjøre vogn. Noen vil strigle. Noen sitter på en krakk og ser på hestene. Andre trenger lang tid før de tør å nærme seg.

Det er helt greit.

For utvikling starter sjelden med prestasjon.

Den starter med trygghet.

Små vågesteg

En forskningsdeltaker beskrev det slik:

«Her får man jammen øve seg på å være modig.»

Det er kanskje det vi gjør, både små og store.

Vi øver oss på å være modige.

Noen ganger er det å ri.

Andre ganger er det å si noe høyt.

Og noen ganger er det største vågesteg av alle:

Å våge å stole på et annet menneske igjen.

Og noen ganger begynner det med en varm mule.