Hvorfor kan det være lettere å snakke ved siden av en hest enn over et skrivebord?
For noen dager siden hadde jeg en terapitime som gjorde inntrykk.
Ikke fordi det skjedde noe dramatisk. Tvert imot.
Det som gjorde inntrykk var hvor fort et ungt menneske satte ord på noe jeg tror mange bærer på, men få snakker høyt om.
Vi snakket om hvordan det kan oppleves å komme til en terapeut. Å sitte tvers overfor et voksent menneske som ser på deg og skal forstå deg. Om hvor sårbart det er å møte opp med håp om hjelp, samtidig som du er redd for å bli misforstått.
Ungdommen beskrev hvordan voksne ofte har møtt vedkommende med kommentarer som:
«Du er så reflektert.»
«Du virker så moden for alderen.»
«Så flink du er til å sette ord på følelsene dine.»
Det er ment som komplimenter.
Men jeg tror vi som voksne må våge å stille et ubehagelig spørsmål:
Hva skjer når et barn blir så flink til å bære det tunge at ingen lenger ser hvor tungt det faktisk er?
I helse- og hjelpesystemer er vi ofte på jakt etter tegn på vansker. Men noen barn blir eksperter på å fungere. De gjør leksene sine. De møter opp. De smiler. De finner ordene. De tar hensyn.
De lærer seg tidlig å håndtere det som egentlig er de voksnes ansvar.
Og nettopp derfor kan de bli veid for lett.
De blir stående i en slags gråsone der de har det vondt nok til å slite, men fungerer godt nok til at omgivelsene tenker at det sikkert går greit.
Det er et ensomt sted å være. Og det kan være håpløst.
For hvordan forklarer man at man er utslitt av å være den sterke?
Hvordan beskriver man følelsen av å være et barn som stadig får høre hvor moden man er, når det man egentlig lengter etter er å få slippe å være moden hele tiden? Gjerne sendt ut døra med en erklæring som sier tilsvarende "friskmeldt pga modenhet og sterke kognitive ressurser". -Som igjen frigjør kapasitet til neste mann på venteliste.
Hva bidrar man egentlig til her? Legger man ytterligere en stein til børen; en forventning om at dette har ungdommen verktøy til å klare komme deg ut av selv. Så utrolig paradoksalt.
Noen ganger møter jeg unge mennesker som allerede har mistet troen på at hjelp finnes.
Ikke fordi de ikke ønsker hjelp.
Men fordi de har hørt så mange ganger at ting skal bli bedre.
Fordi de har ventet.
Fordi de har holdt ut.
Fordi de har gjort alt de har blitt bedt om.
Og så kommer spørsmålet:
«Hvordan kan noen vite at det blir bedre? Hele livet mitt har vært vanskelig. Alle sier det kan endre seg, men hvor lenge skal jeg holde ut basert på løfter om noe jeg aldri har opplevd?»
Det er et spørsmål som fortjener respekt.
For sannheten er at ingen av oss kan gi garantier.
Vi kan ikke love et barn eller en ungdom at livet blir enkelt.
Vi kan ikke love at alt ordner seg.
Men vi kan love noe annet.
Vi kan love å bli værende.
Vi kan være voksne som tåler å høre fortvilelsen uten å skynde oss til løsninger.
Vi kan være mennesker som hjelper til med å bære noe av vekten.
For barn skal ikke bære voksen-bører alene.
Barn skal få være barn.
Og kanskje er det nettopp her hestene lærer oss noe viktig.
For en hest forsøker ikke å overbevise deg om at alt blir bra.
Den kommer ikke med råd.
Den spør ikke hvor du ser deg selv om fem år.
Den leter ikke etter riktige svar.
Den møter deg der du er.
Her.
Nå.
Hvis du er urolig, møter den uroen.
Hvis du er trist, er tristheten lov å være til stede.
Hvis du er sint, redd eller oppgitt, trenger du ikke pakke det inn i riktige ord.
Du får lov til å eksistere akkurat som du er i øyeblikket.
Kanskje er det derfor mange opplever at skuldrene senker seg ved siden av en hest.
Ikke fordi hesten fikser livet.
Men fordi den minner oss på noe vi mennesker ofte glemmer:
At livet ikke leves i morgen.
Det leves nå.
Pust for pust.
Steg for steg.
Mellom to hjerteslag.
Noen ganger er det akkurat der håpet begynner.
Ikke i løftet om en bedre fremtid.
Men i opplevelsen av å bli møtt fullt og helt i det øyeblikket man står i.